Hvert år har jeg som tradisjon å samle mine absolutte favorittalbum fra året som har gått, enten for en av landets aviser som musikkanmelder eller i bloggform. Det er alltid gøy å se igjennom alle album man har hørt igjennom hvert år, spesielt siden det er min jobb å omtale og skrive om de nyeste titlene hver uke. Med 52 uker i året kan jeg skrive godt over 100 anmeldelser årlig. Denne uken har jeg gått i gjennom arkivet og funnet fem til fem titler som jeg synes utmerket seg blant årets utgivelser som mine personlige favoritter, altså ikke nødvendigvis kun albumene som jeg har gitt høyest karakter når jeg har omtalt de, men de albumene som sitter best igjen hos meg.
St. Vincent: St. Vincent
Loma Vista/Republic
Annie Clark bak artistnavnet St. Vincent gjorde en ganske overraskende tilbakekomst til musikken med sitt selvtitulerte femte album (om man inkluderer hennes forrige, duett albumet ‘Love This Giant’ med David Byrne). Plutselig var indie-artisten blitt en motefavoritt hos store designere som DvF som lot henne stå for musikken under hennes show under moteuken i New York i februar, og Vincent hadde skrutt opp volumet til maks med sitt mest utfordrende og spennende lydbilde til nå. Albumet ble et av få album jeg noengang har gitt karakter 6. Dette skrev jeg den gang:
St. Vincent har blitt en kjenning for de fleste med interesse for moderne singer-songwriters. Under årets New York Fashion Week presenterte hun sine nye låter, og bildet av en kreativ storby i konstant bevegelse kunne ikke beskrevet lydbildet bedre. St. Vincent tar oss med til et spennende og overraskende sted hvor alt kan skje, med heftige gitarriff, spennende instrument-eksperimentering og interessante tekstanalyser av dagens digitale samfunn. Spor som ”Prince Johnny”, facebook-satiren ”Digital Witness” og den åpne ”I Prefer Your Love” sitter igjen som noen av årets beste låter. Dette er et kunstprosjekt spekket med nye idéer som fortjener å bli vårens store musikk-snakkis.
Karakter: 6
Lorentz: Kärlekslåtar
Let’s Make That Happen/Sony Sweden
Det perfekte albumet skapt for sene sommerkvelder, gatevandring og mimosas (også et spor på Kärlekslåtar) står Lorentz for, som har blitt hyllet med alt fra Sveriges nye stjerneskudd til den nye Håkan. Lorentz presenterte et sjangersikkert og helhetlig pop-album med store tilskudd fra hip-hop, elektronika og mild house. Samlingen fungerer like godt i singel- som i albumform, og det er en deilig struktur gjennom hele “Kärlekslåtar” som skal vanskelig overstiges. Dette skrev jeg i juli:
Lorentz, halvparten av rap-gruppen Lorentz & Sakarias er i disse dager ute med sitt første soloalbum. På “Kärlekslåtar” tar Lorentz hip-hopen til klubben, og samarbeider blant annet med den svenske popduoen Say Lou Lou og Duvchi. Albumet oser av ungdomstid, tapt kjærlighet og sene sommernetter, blant annet fortalt gjennom det drømmende sporet “THE.OC.S01E01.DVD-RIP.Xvid”, inspirert av Lorentz forelskelse som minner han om Seth og Summer i tv-serien The OC. Med friske rytmer, skarpe samplinger og innovative elektroniske toner spleiset med uforutsigbare, nære tekster serverer Lorentz et av årets sterkeste skandinaviske album.
Karakter: 5
Alvvays: Alvvays
Polyvinyl Records
Det virker som de fleste av mine favoritter fra i år er album som har kommet overraskende på, album som nødvendigvis ikke har hatt den største promoteringen før utgivelsen, men hvor musikken har trollbindt fra første spor uten forventninger eller fordommer. Alvvays var en av disse overraskelsene. Albumet med samme navn var deres debut som musikere, og kanadisk indie-pop/rock var ikke noe jeg hadde stor kjennskap til fra før. Bandet hadde blant annet turnert med indiefavorittene Peter, Bjorn and John, og Alvvays selv har vært kraftig påvirket av britisk post-punk. Etter deres konsert under SXSW i fjor ble bandet signert på stedet. Dette sto i min omtale fra juli:
Det kanadiske indie-bandet Alvvays er i disse dager ute med debutalbumet med samme navn. «Alvvays» er spekket med god-skranglete indierock, i sidegaten til band som Peter Bjorn and John og The Pains of Being Young at Heart, som bandet selv har turnet med de siste årene. Tekstene på debuten oser noe klisjerikt av ungdomstid og tapt kjærlighet, men dette utrykt på en genuin og skarp måte som sjarmerer. Låter som «Atop a Cake», «Ones Who Love You» og synth-nummeret «Red Planet» skiller seg ut som albumet sterkeste.
Karakter: 5
La Roux: Trouble in Paradise
Polydor
Som Lorentz kom La Roux andrealbum også i perfekt tid til sommerens balkongfester og late stranddager. Det skulle ta hele fem år før det ble gjensyn med La Roux, da det suksessfulle debutalbumet kom ut i 2009. Før utgivelsen uttalte Jackson at hun ønsket “a more sexual feel to the record, but not in a sex-in-the-club kinda way—the way sexy was before it got made dirty. Sexy can be classy, sexy can be cool, sexy can be actually sexy”. Dette skrev jeg:
La Roux hadde i 2009 stor suksess med debutalbumet med samme navn, i løpet av årene har bandet blitt til en solo-akt med Eleanor “Elly” Jackson i hovedrollen. På “Trouble in Paradise” introduserer hun deilig, sommerlig 80-tallsinspirert new wave disco, og ifølge Elly selv har hun vært begeistret for blant andre Grace Jones, noe som skinner gjennom på låter som “Tropical Chancer” og “Sexoteque”. Det er ikke mye snakk om ‘det vanskelige andrealbumet’ når det gjelder La Roux, fem år har resultert i et sterkere og enda mer stilsikkert album enn debuten, og på “Trouble in Paradise” gir Elly oss lyden av sommeren 2014.
Karakter: 5
Hvitmalt Gjerde: Ville Venner
K. Dahl. Eftf.
Årets norske bidrag til listen kommer fra bergensbandet Hvitmalt Gjerde. Bandet vekket oppsikt med sitt retro lydbilde og tekster sunget på rent (vel litt skittent også) bergensk. Surfrockernes andre plate viser både fremgang både melodi og tekstmessig, og beviser at en ny bergensbølge er godt i gang! Dette skrev jeg i august:
Bandet Hvitmalt Gjerde kom først på scenen med sin første fullengder i fjor, og siden den gang har gått slag i slag for bergensguttene. Blant annet kan du se de i den premiereklare filmatiseringen av Lars Saabye Christensens «Beatles» i form av bandnavnet The Snowflakes, og gjengen turnerer også land og strand gjennom hele høsten.
Hvitmalt Gjerde er på andreplaten fortsatt inspirert av 60-tallet, og serverer deilig garage- og surferock som føles ekstra nært da tekstene blir servert på norsk. Denne gang i en enda mer selvsikker form enn på debuten. Bandet sjarmerer med låter som «Jeg finner deg», «Elektrisk Gutt», og film-singlen «Et Kyss til», som absolutt er låter å tralle til på ekte bergensk i høst. «Ville Venner» er et kort (27. min.) , men sterkt album fra et band som fortsetter å briljere innen sin sjanger, med sin tydelige røffe 60-talls estetikk både i tekst og lydbilde.
Karakter: 5
Slik oppsummeres favorittene fra mitt musikkår, og allerede få dager inn i 2015 begynner årets favoritter å strømme til. Godt nytt musikk-år!
